Kristen ikonografi i kunsthistorien

Fra middelalderen ble kristendommens symboler og allegorier hovedmotiv i billedkunsten. Kunstnerne arbeidet hovedsakelig med kirken som oppdragsgiver og utstillingsrom. Bruken av bilder ble kodifisert på samme måte som liturgien, og verkene fikk en relativt fast plassering i kirkerommet. Kunsten skulle tjene til Guds ære og blant de klassiske motivene som ble framstilt var Marias bebudelse, Madonna og barnet, Nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. 


Madonna and child (ca.1326)
Simone Martini (c. 1284 – 1344)

Simone Martini regnes som Sienaskolens viktigste kunstner på 1300- tallet og virket på samme tid som blant andre Giotto di Bondone. Verket fra 1326 er tempera malt på tre, med bakgrunn i bladgull. Maleriet viderefører ikonet: de gresk- ortodokse helgenbildene vi forbinder med russisk og bysantinsk kunst fra tidlig 1000-tall. Fra slutten av 1200- tallet begynte altertavler å vise seg i kirkene. Fremstillinger av den lidende, korsfestede Jesus vek nå plassen for bilder av Jomfru Maria og Jesusbarnet. Fra å vise en fryktinngytende guddommelighet skulle folk oppleve barmhjertighet og håp.
Madonna and child av Simone Martini er midtre del av et triptyk som utgjorde en stor altertavle. På 1400-tallet ble bildet inkorporert som del av en større altertavle i hovedkapellet i Palazzo Publico, Siena rådhus.
​I dag er verket en del av samlingen ved The Metropolitan Museum of Art.