SIGRID VOLL BØYUM & EINAR GRINDE| De reiser fra oss når de vet hvor verden skal hen 18. november - 17. desember
I Sigrid Voll Bøyum- og Einar Grindes installasjon inviteres publikum inn i en slags historiefortelling der elektronikk, sci-fi estetikk, humor, alvor og kroppslig erfaring er viktige elementer. Vi møter romvesen-figurerer omkranset av romerske søyler, sydd av impregnert duk. En maskin puster luft inn i søylene som vibrerer lett fra luftrykket. Med referanser til antikkens arkitektur på den ene siden, og pop-kulturens science fiction på den andre, leker kunstnerene seg med våre forestillinger om både fortid og fremtid.
Søyler er et ikonisk kjennetegn fra antikken. Datidens arkitektur skulle bygge opp under forestillingen om ideell storhet. Men søylene i utstillingen er myke, deformerte og hjelpesløst forvridde og står i kontrast til historiens romerske søyler som var imponerende i både utforming og bæreevne.
Romvesenskulpturene er inspirert av sci-fi-fremstillinger fra 80-tallet, en tid da 70-tallets kollektivfokus allerede var i ferd med å forvitre i takt med ny rikdom, forbrukerkultur og individfokus. De såkalte ailiens blir vanligvis fremstilt som noe ukjent, fryktinngytende, truende og annerledes enn oss, men samtidig har de som oftest blitt formet i en menneskelignende skikkelse; et vitnesbyrd om den sterke troen på vår egen fortreffelighet.
Forestillingen om romvesner forutsetter en forestilling om muligheter for et liv utenfor vår planet. I de mest dystopiske former innebærer dette en tanke om menneskehetens mulighet for en eksistens utenfor jorden, i en fremtid der vi har vi har ødelagt vår egen klode. I en slik fremtidstanke er det kun plass til en eksklusiv elite.
Mentale strukturer fra fortida gjør at vi i dag fortsatt aksepterer ulikheter i samfunnet. I utstillingen møter fortid en foreldet idé om framtid. Sammen lurer kunstnerne på om menneskeheten fremdeles er inne i ei jappetid og spør «Er vi alltid på kanten mot dommedag, fast i et evig veiskille?»
Sigrid Voll Bøyum eksprimenterer med håndtverksteknikker, materiale, kontrast/harmoni, rom og vekt, i et jag etter det bevegelige. Hvordan aktivisere negativt rom, og hvordan ulike komponenter sammen kan skape synergi er formale spørsmål hun er opptatt av. Disse utfordrer hun gjerne opp i mot kjensgjerninger fra tilværelsen. I en oppstykket fortelling der svaret eller spørsmålet ligger hos betrakteren, vil hun formidle et absurd bilde på tendenser i samtiden.
Med symaskin, plast, elektronikk og tråd, utforsker Einar Grinde hvordan rom og tid er flettet sammen. Med sine oppblåsbare skulpturer ønsker han å skape noe som vokser og faller til evig tid. Han skaper monumenter for og av tiden, og for vår plass i den.
I Sigrid Voll Bøyum- og Einar Grindes installasjon inviteres publikum inn i en slags historiefortelling der elektronikk, sci-fi estetikk, humor, alvor og kroppslig erfaring er viktige elementer. Vi møter romvesen-figurerer omkranset av romerske søyler, sydd av impregnert duk. En maskin puster luft inn i søylene som vibrerer lett fra luftrykket. Med referanser til antikkens arkitektur på den ene siden, og pop-kulturens science fiction på den andre, leker kunstnerene seg med våre forestillinger om både fortid og fremtid.
Søyler er et ikonisk kjennetegn fra antikken. Datidens arkitektur skulle bygge opp under forestillingen om ideell storhet. Men søylene i utstillingen er myke, deformerte og hjelpesløst forvridde og står i kontrast til historiens romerske søyler som var imponerende i både utforming og bæreevne.
Romvesenskulpturene er inspirert av sci-fi-fremstillinger fra 80-tallet, en tid da 70-tallets kollektivfokus allerede var i ferd med å forvitre i takt med ny rikdom, forbrukerkultur og individfokus. De såkalte ailiens blir vanligvis fremstilt som noe ukjent, fryktinngytende, truende og annerledes enn oss, men samtidig har de som oftest blitt formet i en menneskelignende skikkelse; et vitnesbyrd om den sterke troen på vår egen fortreffelighet.
Forestillingen om romvesner forutsetter en forestilling om muligheter for et liv utenfor vår planet. I de mest dystopiske former innebærer dette en tanke om menneskehetens mulighet for en eksistens utenfor jorden, i en fremtid der vi har vi har ødelagt vår egen klode. I en slik fremtidstanke er det kun plass til en eksklusiv elite.
Mentale strukturer fra fortida gjør at vi i dag fortsatt aksepterer ulikheter i samfunnet. I utstillingen møter fortid en foreldet idé om framtid. Sammen lurer kunstnerne på om menneskeheten fremdeles er inne i ei jappetid og spør «Er vi alltid på kanten mot dommedag, fast i et evig veiskille?»
Sigrid Voll Bøyum eksprimenterer med håndtverksteknikker, materiale, kontrast/harmoni, rom og vekt, i et jag etter det bevegelige. Hvordan aktivisere negativt rom, og hvordan ulike komponenter sammen kan skape synergi er formale spørsmål hun er opptatt av. Disse utfordrer hun gjerne opp i mot kjensgjerninger fra tilværelsen. I en oppstykket fortelling der svaret eller spørsmålet ligger hos betrakteren, vil hun formidle et absurd bilde på tendenser i samtiden.
Med symaskin, plast, elektronikk og tråd, utforsker Einar Grinde hvordan rom og tid er flettet sammen. Med sine oppblåsbare skulpturer ønsker han å skape noe som vokser og faller til evig tid. Han skaper monumenter for og av tiden, og for vår plass i den.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK