GREENLIGHTDIRSTICT 2019 | Cecilia Jonsson, Li Binyuan, Ørjan Amundsen 13. september – 20. oktober
Greenlightdistrict er en ny arena og tverrfaglig kunstfestival i landets største industriregion som arrangeres annen hvert år. Festivalen ble første gang arrangert i 2017 og bygges rundt regionale problemstillinger knyttet til natur, industri, klima og miljø. Programmet legger vekt på stedspesifikk prosess, utvikling av nye verk, og kompetansesamarbeid mellom kunstnere, og industri/forskning. Greenlightdistrict er et samarbeidsprosjekt mellom Skiens Kunst-forening, Spriten Kunsthall, Telemark Kunstsenter og Kunsthall Grenland. www.greenlightdistrict.no
Greenlightdistrict er en ny arena og tverrfaglig kunstfestival i landets største industriregion som arrangeres annen hvert år. Festivalen ble første gang arrangert i 2017 og bygges rundt regionale problemstillinger knyttet til natur, industri, klima og miljø. Programmet legger vekt på stedspesifikk prosess, utvikling av nye verk, og kompetansesamarbeid mellom kunstnere, og industri/forskning. Greenlightdistrict er et samarbeidsprosjekt mellom Skiens Kunst-forening, Spriten Kunsthall, Telemark Kunstsenter og Kunsthall Grenland. www.greenlightdistrict.no
Cecilia Jonsson: Contemporary Diagram – Berlin
Cecilia Jonsson (SE) viser verket Contemporary Diagram – Berlin, et resultat av en avgrenset forskningsperiode der 8 jernplater ble montert i separate kar, tilført hvert sitt lydbilde for deretter å bli omsluttet av kloakkvann. Jonsson eksponerte bakteriene for infra- og ultralyd, forskjellige hørbare frekvenser og musikk. Kloakken er rik på mikroorganismer som responderte ulikt på lydbildene og som dermed utløste svært forskjellige korrosjonsprosesser på jernplatene.
Cecilia Jonsson har MA i kunst fra Bergen Kunst og designhøgskole og det nordiske lydkunstprogrammet. Hun har mottatt priser som COAL Art and Environmental Prize, Prix Ars Electronica, Hybrid Art (Honorary Mention 2017), Bio Art & Design Awards og VIDA 16.0 International Awards (2. pris 2014). www.ceciliajonsson.com
Cecilia Jonsson (SE) viser verket Contemporary Diagram – Berlin, et resultat av en avgrenset forskningsperiode der 8 jernplater ble montert i separate kar, tilført hvert sitt lydbilde for deretter å bli omsluttet av kloakkvann. Jonsson eksponerte bakteriene for infra- og ultralyd, forskjellige hørbare frekvenser og musikk. Kloakken er rik på mikroorganismer som responderte ulikt på lydbildene og som dermed utløste svært forskjellige korrosjonsprosesser på jernplatene.
Cecilia Jonsson har MA i kunst fra Bergen Kunst og designhøgskole og det nordiske lydkunstprogrammet. Hun har mottatt priser som COAL Art and Environmental Prize, Prix Ars Electronica, Hybrid Art (Honorary Mention 2017), Bio Art & Design Awards og VIDA 16.0 International Awards (2. pris 2014). www.ceciliajonsson.com
Li Binyuan: Freedom Farming, Transition, Rapids, Drawing Board & Book of Songs
Li Binyuan (CN) viser flere filmer fra performative handlinger. Li Binyuans arbeider består ofte av vedvarende fysisk innsats. I Freedom Farming, (2014) pløyer Li Binyuan det arva jordstykket sitt gjennom å kaste kroppen rundt i gjørma til jordstykket er klar for å beplantes med ris. Både som sorgarbeid og som en måte å markere den lovlige og generasjonsbaserte overføringen av eiendom, peker Lis utholdenhetsprøve på betydningen og de skiftende verdiene land og naturressurser – som rent vann – har fått i Kina de siste tiårene.
Li Binyuan (1985) bor og arbeider i Beijing, Kina. MA ved Central Academy of Fine Arts i Beijing, 2011. Han viser verkene sine internasjonalt, på MOMA PS1 i New York (2018) og i Eindhoven, Nederland (2019)
Li Binyuan (CN) viser flere filmer fra performative handlinger. Li Binyuans arbeider består ofte av vedvarende fysisk innsats. I Freedom Farming, (2014) pløyer Li Binyuan det arva jordstykket sitt gjennom å kaste kroppen rundt i gjørma til jordstykket er klar for å beplantes med ris. Både som sorgarbeid og som en måte å markere den lovlige og generasjonsbaserte overføringen av eiendom, peker Lis utholdenhetsprøve på betydningen og de skiftende verdiene land og naturressurser – som rent vann – har fått i Kina de siste tiårene.
Li Binyuan (1985) bor og arbeider i Beijing, Kina. MA ved Central Academy of Fine Arts i Beijing, 2011. Han viser verkene sine internasjonalt, på MOMA PS1 i New York (2018) og i Eindhoven, Nederland (2019)
Ørjan Amundsen: Herrevassdraget
Ørjan Amundsen viser et videoverk hvor han følger Herrevassdraget gjennom året med lydopptaker og analogt videokamera, noe som gir en noe uklar og skjør billedkvalitet. Sentralt i vassdraget er «Kongens Dam», en demning fra 1903 som leverte vann til et for lengst nedlagt kraftverk. I dag er det strid om demningen skal rives eller beholdes og hvilke følger dette vil få for naturen og områdets karakter. Amundsen påbegynte filming og lydopptak til dette prosjektet tidlig vinteren 2018 og fortsetter til sommeren 2019.
Ørjan Amundsen bor på Herre i Bamble kommune, er utdannet ved Tromsø (BA, 2014) og Trondheim kunstakademi (MA, 2016). Hans kunstneriske praksis består hovedsakelig av tekst-, video- og musikkproduksjon.
Greenlightdistrict utendørsutstilling
I utendørsarealet på Telemark Kunstsenter vises en temporær utendørsutstilling under Greenlightdistrict. Fem profesjonelle kunstnere viser arbeider som retter seg mot tematikken vann og miljøproblematikk.
Hilde Iren Dølheim: «på vei til et helt annet sted»
Består av: tre sittekrakker med tekst.
Å jobbe med ferskt tre, med enkle verktøy, er en langsom og fysisk prosess. Det styrker kroppen og roer hodet. Krakkene er blitt til på denne måten, med treplater i eik og bjørk fra Obrestad gård og bein av osp og lønn fra egen hage og grøftekant. Tekstene, som er stanset inn i krakkene, er kommentarer til miljøsaker og diskusjoner på internett. Kanskje skrevet med en kropp i irritert helspenn og med hodet bussende fullt av vrede. Tekstene er ofte uten hode og hale og har en forbausende poetisk oppbygning som kan minne om samtidshaiku. Krakkene er bruksgjenstander, de er av ubehandlet treverk og i møte med mennesker og klima vil de endres. Tekstene blir utydelige når vær og bruk påvirker overflaten. Verket er en undersøkelse rundt hva som skjer når hverdagsgjenstanden krakk, møter sosiale mediers kommentarpoesi.
Hilde Iren Dølheim er utdannet fra kunstakademiet i Trondheim og Master of fine art ved Glasgow School of Art. Hun har også en Master i kunst og design fra Universitetet i Sørøst-Norge.Dølheim jobber med rombaserte installasjoner av objekter, tekst, foto, tegninger og levende bilde. Tematikkene spiller ofte på det mellommenneskelige og henvender seg til betrakterens erfarte assosiasjoner og følelser. Dølheims arbeider har vært vist på kunstfestivalen «Videopuls» (Haugesund), Edsvig kunst og kultur (Edsvig), Moss kunstforening (Moss), Trøndelagsutstillingen (Trondheim) og The Laing Gallery (Newcastle).
Grethe Gunneng: «I tareskogen»
Består av: Tarmskinninstallasjon i drivhus
I 1976 sydde jeg en bag av en striesekk bestefar brukte å frakte korn til mølla i. På den broderte jeg ”bare en jord”; temaet for FNs første miljøkonferanse. Mye vann har rent i havet siden den gang. Drivhuseffekten bidrar til at polene smelter, havet stiger og vanntemperaturen øker. Tareskogen som lagrer karbon, beskytter mot bølger og er ynglested for krepsdyr, snegler og fisk, er sårbar for et varmere hav. Denne ”havets regnskog” trues i dag av den mer varmekjære arten trådalger, som legger seg som et grønt teppe over havbunnen og kveler miljøet.
Installasjonen I tareskogen består av tarmskinn farget med naturfarger. I inuittisk tradisjon er tarmskinn både et bruks- og hellig materiale; symbol på selve livslinjen. Tarmskinnsanorakker ble båret under kajakkpadling, ved helbredelse av syke og i seremonier til havgudens ære. Inuitter og andre urfolk ser verden som en helhet der menneske, dyr og natur lever i gjensidig respekt. Denne tanken utdyper Arne Næss i dypøkologien: ”For å løse økokrisen trengs en endring i hvordan vi forstår oss selv og vårt forhold til naturen og livet”. I vår evne til å ta inn over oss dette, ligger muligheten og håpet om å reversere klimaendringene og helbrede det ene havet vi har.
Grethe Gunneng (f.1957) fra Bardu, bosatt i Kragerø, www.grethegunneng.no, Club Antropocene
Tuva Gonsholt: «Regnorm»
Består av: treskap, jord og meitemark.
Meitemark er virvelløse dyr med en rosa kropp. Den har ikke øyne, men lysømfintlige celler i huden, særlig på den fremre delen av kroppen som er delt i mange korte ledd eller ringer, som den bukter og beveger seg med. Marken borer ganger ved hjelp av den spisse framparten eller ved å spise seg fram og holder jorden sunn og næringsrik. Disse gangene danner deler av jordas «rørsystem» og leder vannet til planterøttene og det underjordiske livet. Meitemark heter «regnorm» på dansk og kommer til overflaten når det regner, spesielt om våren. Ved hjelp av det våte underlaget forflytter den seg raskere og kan spre seg til nye steder for å finne nye beiter og formere seg. Jorda og meitemarken er lokalforankret og gravd opp fra bakhagen til TKS.
Tuva Gonsholt er en glasskunstner som bor og arbeider i Skien.
Marit Viljugrein: «Ocean paintings (field diary 2018-19)»
Består av: Installasjon av norgesglass, maling, paller og bord.
Prosjektet «Ocean paintings» bygger på et feltstudie av havfarger. Arbeidspraksisen har bestått av vandringer ute i kystlandskapet hvor kunstneren har samlet og arkivert havfargeprøver som respons på årstiden, værets og døgnets variasjoner i havfarge. Havfargeprøvene er tilvirket av penselskyllevann som vanligvis er restprodukt og avfallsmateriale etter maleprosessen. Verket kan fungere som små personlige nedtegnelser og huskelapper eller leses som undersøkelser av rene maleriske problemstillinger. Prosjektet belyser spørsmål som omhandler det å se og gjengi naturen. Både naturen rundt oss og i oss – og den nære sammenhengen mellom disse.
Marit Viljugrein (f. 1972 i Notodden) bor og arbeider i Åsgårdstrand. Hun arbeider med abstrakt maleri i et utvidet felt hvor maleriet ofte inngår i installasjoner og sammenstillinger med andre objekter. Menneskets forhold til naturen og mennesket selv som natur er gjennomgående tema i Viljugreins arbeider. Viljugrein har bl.a. deltatt på Høstutstillingen (2016), Sørlandsutstillingen (2019,18,17,16,14,11) og Østlandsutstillingen (2012,10).
Håkon Gåre: «Metallsklipp»
Består av: laserskårne metallplater
Håkon Gåre er opptatt av å undersøke hvilke former som allerede finnes i et materiale. Det vil si, hvor lite påvirkning som skal til for at form skal oppstå. Han har tidligere arbeidet med ståltråd og stålplate der formskulpturer blir til basert på materialets iboende spenning samt avstanden mellom materialets fastspente punkter. Til Telemark Kunstsenter har han fortsatt arbeidet med laserskårne metallplater, men har tatt litt mer kontroll over skulpturenes endelige form. Dette gjøres gjennom å planlegge variasjoner og forskjellige mønster av laserkuttingen, litt som ”papirsklip”, som Kim Larsen synger om. Denne installasjonen åpner for assosiasjoner til det åpne hav og bølgenes utemmelige form. Et klassisk industrimateriale som omdannes til organiske og naturlige former i fri utfoldelse.
Håkon Gåre er en billedkunstner utdannet fra Medium – og materialbasert linje ved Kunsthøgskolen i Oslo, han bor og arbeider i Agder.
Består av: tre sittekrakker med tekst.
Å jobbe med ferskt tre, med enkle verktøy, er en langsom og fysisk prosess. Det styrker kroppen og roer hodet. Krakkene er blitt til på denne måten, med treplater i eik og bjørk fra Obrestad gård og bein av osp og lønn fra egen hage og grøftekant. Tekstene, som er stanset inn i krakkene, er kommentarer til miljøsaker og diskusjoner på internett. Kanskje skrevet med en kropp i irritert helspenn og med hodet bussende fullt av vrede. Tekstene er ofte uten hode og hale og har en forbausende poetisk oppbygning som kan minne om samtidshaiku. Krakkene er bruksgjenstander, de er av ubehandlet treverk og i møte med mennesker og klima vil de endres. Tekstene blir utydelige når vær og bruk påvirker overflaten. Verket er en undersøkelse rundt hva som skjer når hverdagsgjenstanden krakk, møter sosiale mediers kommentarpoesi.
Hilde Iren Dølheim er utdannet fra kunstakademiet i Trondheim og Master of fine art ved Glasgow School of Art. Hun har også en Master i kunst og design fra Universitetet i Sørøst-Norge.Dølheim jobber med rombaserte installasjoner av objekter, tekst, foto, tegninger og levende bilde. Tematikkene spiller ofte på det mellommenneskelige og henvender seg til betrakterens erfarte assosiasjoner og følelser. Dølheims arbeider har vært vist på kunstfestivalen «Videopuls» (Haugesund), Edsvig kunst og kultur (Edsvig), Moss kunstforening (Moss), Trøndelagsutstillingen (Trondheim) og The Laing Gallery (Newcastle).
Grethe Gunneng: «I tareskogen»
Består av: Tarmskinninstallasjon i drivhus
I 1976 sydde jeg en bag av en striesekk bestefar brukte å frakte korn til mølla i. På den broderte jeg ”bare en jord”; temaet for FNs første miljøkonferanse. Mye vann har rent i havet siden den gang. Drivhuseffekten bidrar til at polene smelter, havet stiger og vanntemperaturen øker. Tareskogen som lagrer karbon, beskytter mot bølger og er ynglested for krepsdyr, snegler og fisk, er sårbar for et varmere hav. Denne ”havets regnskog” trues i dag av den mer varmekjære arten trådalger, som legger seg som et grønt teppe over havbunnen og kveler miljøet.
Installasjonen I tareskogen består av tarmskinn farget med naturfarger. I inuittisk tradisjon er tarmskinn både et bruks- og hellig materiale; symbol på selve livslinjen. Tarmskinnsanorakker ble båret under kajakkpadling, ved helbredelse av syke og i seremonier til havgudens ære. Inuitter og andre urfolk ser verden som en helhet der menneske, dyr og natur lever i gjensidig respekt. Denne tanken utdyper Arne Næss i dypøkologien: ”For å løse økokrisen trengs en endring i hvordan vi forstår oss selv og vårt forhold til naturen og livet”. I vår evne til å ta inn over oss dette, ligger muligheten og håpet om å reversere klimaendringene og helbrede det ene havet vi har.
Grethe Gunneng (f.1957) fra Bardu, bosatt i Kragerø, www.grethegunneng.no, Club Antropocene
Tuva Gonsholt: «Regnorm»
Består av: treskap, jord og meitemark.
Meitemark er virvelløse dyr med en rosa kropp. Den har ikke øyne, men lysømfintlige celler i huden, særlig på den fremre delen av kroppen som er delt i mange korte ledd eller ringer, som den bukter og beveger seg med. Marken borer ganger ved hjelp av den spisse framparten eller ved å spise seg fram og holder jorden sunn og næringsrik. Disse gangene danner deler av jordas «rørsystem» og leder vannet til planterøttene og det underjordiske livet. Meitemark heter «regnorm» på dansk og kommer til overflaten når det regner, spesielt om våren. Ved hjelp av det våte underlaget forflytter den seg raskere og kan spre seg til nye steder for å finne nye beiter og formere seg. Jorda og meitemarken er lokalforankret og gravd opp fra bakhagen til TKS.
Tuva Gonsholt er en glasskunstner som bor og arbeider i Skien.
Marit Viljugrein: «Ocean paintings (field diary 2018-19)»
Består av: Installasjon av norgesglass, maling, paller og bord.
Prosjektet «Ocean paintings» bygger på et feltstudie av havfarger. Arbeidspraksisen har bestått av vandringer ute i kystlandskapet hvor kunstneren har samlet og arkivert havfargeprøver som respons på årstiden, værets og døgnets variasjoner i havfarge. Havfargeprøvene er tilvirket av penselskyllevann som vanligvis er restprodukt og avfallsmateriale etter maleprosessen. Verket kan fungere som små personlige nedtegnelser og huskelapper eller leses som undersøkelser av rene maleriske problemstillinger. Prosjektet belyser spørsmål som omhandler det å se og gjengi naturen. Både naturen rundt oss og i oss – og den nære sammenhengen mellom disse.
Marit Viljugrein (f. 1972 i Notodden) bor og arbeider i Åsgårdstrand. Hun arbeider med abstrakt maleri i et utvidet felt hvor maleriet ofte inngår i installasjoner og sammenstillinger med andre objekter. Menneskets forhold til naturen og mennesket selv som natur er gjennomgående tema i Viljugreins arbeider. Viljugrein har bl.a. deltatt på Høstutstillingen (2016), Sørlandsutstillingen (2019,18,17,16,14,11) og Østlandsutstillingen (2012,10).
Håkon Gåre: «Metallsklipp»
Består av: laserskårne metallplater
Håkon Gåre er opptatt av å undersøke hvilke former som allerede finnes i et materiale. Det vil si, hvor lite påvirkning som skal til for at form skal oppstå. Han har tidligere arbeidet med ståltråd og stålplate der formskulpturer blir til basert på materialets iboende spenning samt avstanden mellom materialets fastspente punkter. Til Telemark Kunstsenter har han fortsatt arbeidet med laserskårne metallplater, men har tatt litt mer kontroll over skulpturenes endelige form. Dette gjøres gjennom å planlegge variasjoner og forskjellige mønster av laserkuttingen, litt som ”papirsklip”, som Kim Larsen synger om. Denne installasjonen åpner for assosiasjoner til det åpne hav og bølgenes utemmelige form. Et klassisk industrimateriale som omdannes til organiske og naturlige former i fri utfoldelse.
Håkon Gåre er en billedkunstner utdannet fra Medium – og materialbasert linje ved Kunsthøgskolen i Oslo, han bor og arbeider i Agder.