PLAY OF THE UNSEENS | Marit Søndersrød 23. mars – 22.mai
I skrivende stund er det en miljøkonferanse i Katowice i Polen. Tanken var at man skulle nå frem til en realistisk plan for å nå kravene man ble enig om under Paris-avtalen fra 2015. Men sky- ene er mørke. Like ved konferansen pumpes giftig, kullholdig røyk ut fra pipene i Bełchatów, Europas største kullkraftverk. De har – i likhet med mange andre kullkraftverk i Polen – ingen reelle planer om å stanse produksjonen. Særlig bedre ser det ikke ellers ut på kloden heller; utslippene øker fortsatt jevnt og trutt.
I en slik situasjon må vi lære oss å tenke konkret, selv om vi er stilt ovenfor politikere som mangler evne til å gjøre det rette og borgere som ikke makter å legge om sine liv i mer klimavennlig retning. Dette gjelder naturligvis også i kunsten. Ingenting, heller ikke den, er unn-dratt de klimaproblemene menneskeheten i dag baler med og som bare vil øke fremover. Noe som ikke betyr at kunsten nødvendigvis har noen svar på disse utfordringene – eller en gang bør ha det – nei, den er snarere et resonansrom for utfordringene, et rolig sted å tenke. Et slags sanctuary, et tilbaketrekningssted. Kunsten har en misjon på dette feltet, for det er stadig færre steder som gir oss tid og sinnsro nok til å vurdere skikkelig våre egne og våre felles liv. Et annet trekk ved vår tid er jo manglende tålmodighet og en rastløshet og sviktende sensitivitet overfor flertydighet, mangfold og ambivalens, som vi må være i stand til å ta innover oss om vi skal kunne vurdere situasjonen på adekvat vis. Resonanskammeret som kunsten gjør synlig og muliggjør er en motimpuls til denne rastløse og tankeløse tendensen. Kunsten har rom for tvetydigheter og langsomhet, ja, faktisk er det denne formen for sendrektig visualitet kunsten baserer seg på for å kunne vedlikeholdes og utvikles.
Marit Søndersrøds tekstilarbeider er interessante i denne sammenhengen, for de skaper et eget rom å betrakte naturen i: Hennes kunst er hverken ren kultur eller ren natur, men noe midt imellom. Et verk kan se ut som lianer eller villvin som henger nedover veggen i gallerirommet, men det kan også se ut som tang og tare som har skyldt inn fra havet – eller trukket opp av det – for så å bli hengt opp for å tørke. Noen verk kan ligne havdyr fra det dypeste av det våte element, mens andre kan minne om vårt fuktige, pustende og pulserende, indre, med sine vibrerende slimhinner og pulserende kjøttflater. Andre verker igjen minner mer om naturens organiske plattformer, kronblad, hengende løv, gress og sopper. Disse verkene gjør synlig et tredje rom mellom kropp og natur, et sted hvor det antropomorfe eller menneskeskapte lar seg spalte ut av det organiske, av naturen.
At verkene formmessig ligner både naturformene og kroppens indre og ytre anatomi er altså bare en side av denne saken. Søndersrød benytter seg nemlig av tekstilmaterialet vliesline. Kvaliteten hun bruker er et Non-woven-produkt laget av polyesterfibre. Dette er altså ikke organisk.
Materialet i skulpturene er viktige, siden de ikke bare utfyller verkenes formmessige side, men deltar også i kretsløpet mellom natur og kultur som truer med å destabilisere økosystemene globalt. Vliesline blir ofte brukt som et supplerende plagg i klær, blant annet for å stive opp krager eller fór i jakker, noe som understreker forbindelsen mellom kropp og natur. Den historiske bruken av dette materialet knytter an til kroppens form og vår vilje til å kle oss, sam- tidig som den peker mot den uklare linjen mellom natur og kultur menneskets forfengelighet fører hele kloden ut i. For vlieslinens polyester utskiller også, om den vaskes, mikroplast som kan forurense havene og sette seg fast i havdyrene puste– og fordøyelsesorganer.
Verkenes dialog med kunstens tradisjonelle naturportretter er spesielt verdt å merke seg med Søndersrød. Mens naturen i moderniteten har vært noe vi drar til eller bearbeider for å utvinne råmaterialer, er den jo i virkeligheten ikke noe som kan adskilles fra oss, noe som er svært tydelig i hennes arbeider. Her er na- turen ingen idealisert størrelse, ingen utopi eller idyll, ei heller et rekreasjonssted, men en del av vår kropp og retningsgivende for vår felles skjebne. At naturen er konkret, sprikende, viltvoksende og knoppskytende fremfor avrundet og vakker anskueliggjør ikke bare naturens egen vekstevne, men den kaotiske fordreiningen dette vekstlivet er fanget i med menneskets ødeleggelser. Verkene gjør synlig et sted hvor tanken glipper når vi nærmer oss verkene og fortaper oss i assosiasjoner som ikke lar seg fik- sere; erfaringen av verkene lar seg ikke fullende. Søndersrøds objekter lar seg best beskrives som hybride objekter; de befinner seg både i kretsløpet mellom natur og kultur og som et tankebilde sirkulerende mellom refleksjon og kropp. Verkene kunne også beskrives som materialiserte synsvinkler, innganger til en erfaring, hvor de sedvanlige kategoriene ikke lenger er like selvfølgelig og slikhekter oss på en tankebane som hverken påbegynnes eller avsluttes med verkene selv. Det er som om betrakteren fanges opp i et rom vi ikke helt kan overskue eller beherske, slik både naturen selv og menneskets ødeleggelse av den utgjør landskap i utvikling ingen lenger har overblikk over.
Jeg må innrømme at håpet er svinnende når det gjelder menneskers evne til å løse miljøproblemene, men det er intet alternativ å gi opp, selv om avtalen fra Katowice ikke en gang er juridisk bindende for dem som signerte. Og USA – verdens største økonomi – er jo ikke engang med på Paris-avtalen. Forholdet mellom håp og håpløshet har riktignok aldri vært fundert på realistiske kalkyler: Uansett hvor utopiske våre mål er må vi holde fast ved dem. Dette betyr at de idealene vi strekker oss mot er uendelig mye viktigere enn hvorvidt det er mulig å nå dem, for selv når alt håp er ute kan vi blindt holde fast ved den riktige holdningen, det sinnelaget, de dydene, som samsvarer med det mennesket vi vil være og det samfunnet vi ønsker oss. For dem av oss med samvittighet og reelle idealer finnes intet annet alternativ. Et sted må vi begynne å nøste opp trådene om vi skal nærme oss den problematiske relasjonen mellom menneske og natur i kunstens resonanskammer; Marit Søndersrød er en god start. Fortsetter vi å tenke fra – og med – disse verkene får vi nemlig tak i en annen tråd, håpets tråd, og den trenger vi fremover om vi skal klare å handle.
– Kjetil Røed.
I skrivende stund er det en miljøkonferanse i Katowice i Polen. Tanken var at man skulle nå frem til en realistisk plan for å nå kravene man ble enig om under Paris-avtalen fra 2015. Men sky- ene er mørke. Like ved konferansen pumpes giftig, kullholdig røyk ut fra pipene i Bełchatów, Europas største kullkraftverk. De har – i likhet med mange andre kullkraftverk i Polen – ingen reelle planer om å stanse produksjonen. Særlig bedre ser det ikke ellers ut på kloden heller; utslippene øker fortsatt jevnt og trutt.
I en slik situasjon må vi lære oss å tenke konkret, selv om vi er stilt ovenfor politikere som mangler evne til å gjøre det rette og borgere som ikke makter å legge om sine liv i mer klimavennlig retning. Dette gjelder naturligvis også i kunsten. Ingenting, heller ikke den, er unn-dratt de klimaproblemene menneskeheten i dag baler med og som bare vil øke fremover. Noe som ikke betyr at kunsten nødvendigvis har noen svar på disse utfordringene – eller en gang bør ha det – nei, den er snarere et resonansrom for utfordringene, et rolig sted å tenke. Et slags sanctuary, et tilbaketrekningssted. Kunsten har en misjon på dette feltet, for det er stadig færre steder som gir oss tid og sinnsro nok til å vurdere skikkelig våre egne og våre felles liv. Et annet trekk ved vår tid er jo manglende tålmodighet og en rastløshet og sviktende sensitivitet overfor flertydighet, mangfold og ambivalens, som vi må være i stand til å ta innover oss om vi skal kunne vurdere situasjonen på adekvat vis. Resonanskammeret som kunsten gjør synlig og muliggjør er en motimpuls til denne rastløse og tankeløse tendensen. Kunsten har rom for tvetydigheter og langsomhet, ja, faktisk er det denne formen for sendrektig visualitet kunsten baserer seg på for å kunne vedlikeholdes og utvikles.
Marit Søndersrøds tekstilarbeider er interessante i denne sammenhengen, for de skaper et eget rom å betrakte naturen i: Hennes kunst er hverken ren kultur eller ren natur, men noe midt imellom. Et verk kan se ut som lianer eller villvin som henger nedover veggen i gallerirommet, men det kan også se ut som tang og tare som har skyldt inn fra havet – eller trukket opp av det – for så å bli hengt opp for å tørke. Noen verk kan ligne havdyr fra det dypeste av det våte element, mens andre kan minne om vårt fuktige, pustende og pulserende, indre, med sine vibrerende slimhinner og pulserende kjøttflater. Andre verker igjen minner mer om naturens organiske plattformer, kronblad, hengende løv, gress og sopper. Disse verkene gjør synlig et tredje rom mellom kropp og natur, et sted hvor det antropomorfe eller menneskeskapte lar seg spalte ut av det organiske, av naturen.
At verkene formmessig ligner både naturformene og kroppens indre og ytre anatomi er altså bare en side av denne saken. Søndersrød benytter seg nemlig av tekstilmaterialet vliesline. Kvaliteten hun bruker er et Non-woven-produkt laget av polyesterfibre. Dette er altså ikke organisk.
Materialet i skulpturene er viktige, siden de ikke bare utfyller verkenes formmessige side, men deltar også i kretsløpet mellom natur og kultur som truer med å destabilisere økosystemene globalt. Vliesline blir ofte brukt som et supplerende plagg i klær, blant annet for å stive opp krager eller fór i jakker, noe som understreker forbindelsen mellom kropp og natur. Den historiske bruken av dette materialet knytter an til kroppens form og vår vilje til å kle oss, sam- tidig som den peker mot den uklare linjen mellom natur og kultur menneskets forfengelighet fører hele kloden ut i. For vlieslinens polyester utskiller også, om den vaskes, mikroplast som kan forurense havene og sette seg fast i havdyrene puste– og fordøyelsesorganer.
Verkenes dialog med kunstens tradisjonelle naturportretter er spesielt verdt å merke seg med Søndersrød. Mens naturen i moderniteten har vært noe vi drar til eller bearbeider for å utvinne råmaterialer, er den jo i virkeligheten ikke noe som kan adskilles fra oss, noe som er svært tydelig i hennes arbeider. Her er na- turen ingen idealisert størrelse, ingen utopi eller idyll, ei heller et rekreasjonssted, men en del av vår kropp og retningsgivende for vår felles skjebne. At naturen er konkret, sprikende, viltvoksende og knoppskytende fremfor avrundet og vakker anskueliggjør ikke bare naturens egen vekstevne, men den kaotiske fordreiningen dette vekstlivet er fanget i med menneskets ødeleggelser. Verkene gjør synlig et sted hvor tanken glipper når vi nærmer oss verkene og fortaper oss i assosiasjoner som ikke lar seg fik- sere; erfaringen av verkene lar seg ikke fullende. Søndersrøds objekter lar seg best beskrives som hybride objekter; de befinner seg både i kretsløpet mellom natur og kultur og som et tankebilde sirkulerende mellom refleksjon og kropp. Verkene kunne også beskrives som materialiserte synsvinkler, innganger til en erfaring, hvor de sedvanlige kategoriene ikke lenger er like selvfølgelig og slikhekter oss på en tankebane som hverken påbegynnes eller avsluttes med verkene selv. Det er som om betrakteren fanges opp i et rom vi ikke helt kan overskue eller beherske, slik både naturen selv og menneskets ødeleggelse av den utgjør landskap i utvikling ingen lenger har overblikk over.
Jeg må innrømme at håpet er svinnende når det gjelder menneskers evne til å løse miljøproblemene, men det er intet alternativ å gi opp, selv om avtalen fra Katowice ikke en gang er juridisk bindende for dem som signerte. Og USA – verdens største økonomi – er jo ikke engang med på Paris-avtalen. Forholdet mellom håp og håpløshet har riktignok aldri vært fundert på realistiske kalkyler: Uansett hvor utopiske våre mål er må vi holde fast ved dem. Dette betyr at de idealene vi strekker oss mot er uendelig mye viktigere enn hvorvidt det er mulig å nå dem, for selv når alt håp er ute kan vi blindt holde fast ved den riktige holdningen, det sinnelaget, de dydene, som samsvarer med det mennesket vi vil være og det samfunnet vi ønsker oss. For dem av oss med samvittighet og reelle idealer finnes intet annet alternativ. Et sted må vi begynne å nøste opp trådene om vi skal nærme oss den problematiske relasjonen mellom menneske og natur i kunstens resonanskammer; Marit Søndersrød er en god start. Fortsetter vi å tenke fra – og med – disse verkene får vi nemlig tak i en annen tråd, håpets tråd, og den trenger vi fremover om vi skal klare å handle.
– Kjetil Røed.
