AKTUELLE UTSTILLINGER
Sven Drobnitza©2015
|
Helge Hansen©2011
|
Anne Ihle©2014
|
|
FREMSKRITT
7. februar- 29. mars 2015 Sven Drobnitza, Anna Ihle og Helge Hansen Hva betyr fremskritt? Skal vi tro den direkte fortolkningen bør det handle om å komme fremover. Et skritt frem. Men det kan like gjerne hende at et fremskritt deler ting og tar med seg noe fremover, mens noe annet skyves tilbake i tid. Eller at fremskrittet egentlig er en forflytning sidelengs. I norsk kontekst forbindes selve ordet med et politisk parti kjent for sine utfordrende holdninger. Men det er ikke for gitt at fremskrittet gir lykkeligere mennesker, mer arbeid, eller mindre bompenger, for å nevne noe. Fremskrittet kan like gjerne forstås abstrakt som konkret, og det hviler unektelig på menneskets innblanding. I utstillingen FREMSKRITT er det gjort utvalg med hensyn til et utgangspunkt i Skien som en mindre by i Norge. Kunstsenteret ligger i denne byen og forholder seg til disse forutsetningene. Kunstnerne som er her også. Utstillingen ønsker å la betrakteren gå fra det konkrete inn i det abstrakte, og utstillingstittelen er valgt ut fra at ordet føles så enkelt å beskrive, men likevel rommer så mange assosiasjoner rundt mennesket i samfunnet. Sven Drobnitza jobber ofte med utgangspunkt i tilfeldige ting han finner, for så å begynne og samle på. Plastbiter han oppdager på gaten, såpestykker som det nesten ikke er noen ting igjen av. Tingene presenteres omtrent uforandret i gallerirommet. Likevel inneholder de alltid en dualisme – de representerer samtidig både virkeligheten og ikke. Gjennom stilistisk montering muterer for eksempel metallhylsterne fra et større antall champagneflasker nærmest til en tegning. Og ved å plassere et plastbeger og et plastsugerør i hjørnet foran en vifte, skapes en svevende luftskulptur som samtidig er en evighetsmaskin og et umulighetsprosjekt. Drobnitzas bidrag i utstillingen kan sies å kretse direkte rundt fremskrittet, og tar tematisk for seg spørsmålene rundt utvikling. Flere av arbeidene er med av hensyn til at kunstneren i flere uker har befunnet seg i Skien, og refleksjonen rundt menneskets relasjon til tingene er essensiell. Tingene hadde ikke vært i den formen de er dersom mennesket ikke hadde berørt dem. Drobnitza viser både eldre og nye arbeider hvor fremskrittet som blant annet repetisjon, stagnasjon og konstruksjon er tema. Helge Hansens maleriske verden er ved første øyekast en invitasjon til en parallell virkelighet. Med proporsjonsforskyvninger og oppfunne karakterer, kan bildene se ut til å ha en barnlig appell uten tilknytning til verden rundt. Ved nærmere betraktning er det mer virkelige situasjoner som skisseres, og relasjonen til det faktiske samfunnet kommer tydelig frem. |
I utstillingen er det Helge Hansens mennesker og relasjon mellom mennesker som påpekes. Gjennom å plassere noen av bildene i friser hvor like størrelser forholder seg til hverandre, kan de leses som serier, til tross for at de er malt i ulike år. Spørsmålet blir hvorvidt mennesket har utviklet seg i en positiv retning, og om vår relasjon til hverandre kan sies å ha gjort noen fremskritt.
Anna Ihle baserer arbeidene i utstillingen på Skiens historie, og da med spesifikt blikk på papirindustrien og arbeideren som jobbet i denne. Skien er kjent for papirindustrien, som må kunne sies å ha vært en stor del av samfunnet i lengre tid, ikke minst som arbeidsplass. Samfunnsutviklingen skulle gjøre at industrien måtte legges ned for godt i 2006. Med dette som bakteppe viser kunstneren en fiktiv arbeidssituasjon. Utgangspunktet er hentet fra et fotografi fra området av en faktisk arbeidssituasjon på 50- tallet i papirindustrien. Ved å vise frem billedmaterial og ubehandlet trematerial i kombinasjon med arbeidsbord, lamper og protokoller, stiller arbeidssituasjonen spørsmål rundt tema som arbeidstid og arbeidsmoral. Prosjektet er en del av en større forskning på arbeid og arbeideren, hvor kunstneren også trekker sin arbeidssituasjon som kunstner inn, og kan sies å danne en første del av kunstnerens opphold som Skien kommunes kunstnerstipendiat i 2015. |
MEMORY POLITICS
7. februar – 31. mai Videoprogram Programmet Memory Politics viser kunstnere som er opptatt av historiefortelling og forholdet mellom spesifikke bilder, minne og kollektive forestillinger. De fire videoverkene som vises i kunstsenterets videorom tilnærmer seg alle billedproduksjon og –sirkulasjon som ideologiske og myteskapende operasjoner. Gjennom essayistisk rekontekstualisering av arkivmateriale og dramatisk rekonstruksjon av hendelser, kommenterer de hvordan, og med hvilke begrensninger, fortiden kan fremstå som noe vi husker kollektivt. Spørsmål om politisk hukommelsestap, ikonoklasme og ideologikritikk stilles alle på et subjektivt nivå, og fremhever dermed den offisielle historiefortellingens fiktive karakter. 
Vises:
7. februar – 1. mars Jumana Manna: A Sketch for Manners (Alfred Roch’s Last Masquerade), 2013, 12 min 3. – 29. mars Vincent Meessen: Vita Nova, 2009, 27 min 21. april – 12. mai Lene Berg: Stalin by Picasso (or Portrait of a Woman with Moustache), 2008, 30 min 13. – 31. mai Eric Baudelaire: The Anabasis of May and Fusako Shigenobu, Masao Adachi and 27 Years Without Images, 2011, 66 min |
