|
TALES OF QUEST
Utstillingstittelen Tales of Quest er engelsk og betyr på norsk noe som «Fortellinger om søken», men ordet «quest» er på engelsk ladet med noe mer enn bare «søken/jakten [etter noe]». I litteraturens og mytologiens verden innebærer en «quest» en reise mot et mange ganger uvisst mål. Men dragningen fungerer som en drivkraft for historiens gang, hvor hovedpersonen må ut på en lang reise og overvinne mange vanskelige og muligens eksotiske hindringer. «Quest» er et ord man tidligere heller ville ha sammenkoblet med Homers Odysseen eller søken etter den hellige gral, men nå for tiden faller kanskje tankene først på sjangeren «fantasy» à la «Ringenes herre». Kunstnerne i utstillingen Tales of Quest, Azar Alsharif (f. 1984), Tilda Lovell (f. 1972) og Johan Thurfjell (f. 1970), er ganske forskjellige i sine kunstnerskap, men har til felles en tilnærming som kan beskrives som litterær eller historiefortellende. Dette til tross for at tekst ikke nødvendigvis er involvert i arbeidene deres. Deres visuelle språk ligger et sted midt mellom Homer og Tolkien, men er nok nærmere Odyssevs enn Frodo da fortellingene handler mer om livets forviklinger, innviklinger og psykologiske tilstand enn rene fantasier. Forkjærligheten til både bruken av fantasien som reisefølge og et kjent eller ukjent mål i horisonten er noe som er lett å tolke inn i arbeidene deres. Ofte er det de ting vi ikke kan se i arbeidene som er de som har mest betydning for hvordan man fortolker verkene. |
|
|
Det første arbeidet som den besøkende møter på Telemark Kunstnersenter er Tilda Lovells Untitled Landescape, 2013. Verket er plassert i videorommet i første etasje. Arbeidet består både av en animert video laget på og med skulpturene som også er plassert i rommet. Her finner man små figurer laget av ben fra små dyr og annet organisk materiale som interagerer i et landskap av type hvit ørken. Hvis man fokuserer på de forskjellige figurene, er det lett å referere til skikkelsene i Hieronymus Bosch’s kjente scene fra himmel og helvete. Men her finnes også en mer stille og rolig atmosfære. Ispedd en viss uro, er denne roligheten likevel urovekkende. Tittelen antyder dessuten at vi ser på et landskap som er viktig for fortellingen. Og et aksentuert «e» minner oss om at det også handler om en flukt fra noe (Land-escape). Flukten er fra noe, men til hva?
Johan Thurfjell, Diorama (meadow)
|
I annen etasje er de to kunstnerne Azar Alsharif og Johan Thurfjell plassert sammen. Hver av dem med flere arbeider, for å gi betrakteren et bredere innblikk i kunstnerskapene. Alsharif arbeider ofte med collageteknikk og assemblage i skulpturform, eller i stilleben som hun foretrekker å kalle dem. Funnet materiale danner stadig nye sammensetninger: Hun bruker gamle blader eller ting hun finner i second-hand butikker, og setter det sammen med kilder tatt fra filmens, poesiens eller populærkulturens verden. Ofte gir titlene på arbeidene en inngang til et åpent hav av ville konnotasjoner. Andre ganger er de mindre åpne, men likevel fiksjonstriggende, som for eksempel collageserien kalt Wicked Game, 2011. Med små midler skaper hun muligheter for store tolkningsvariasjoner.
Ghosts består av en serie malerier hvor kunstneren har malt en type abstraksjoner med kaffe for å alludere bortplukkede fotografiske portrett. Hvem var de som var portrettert? Hva betydde de egentlig? Hvorfor er de borte nå? De nostalgiske og sentimentale følelsene som ofte kan bli klissete klarer Thurfjell å balansere slik at de ikke blir kitsch eller klisje, men heller noe universelt og presserende. Som betrakter blir man invitert med på oppdagelsesferd i de tre forskjellige kunstnernes arbeider, og forhåpentligvis vekker arbeidene vår forestillingsevne på nye og annerledes måter. Ingen betrakter vil heller oppleve arbeidenes innhold og betydninger på samme vis, de vil heller fungere som en type individuelle Rorschach-tester, (testen hvor man studerer de individuelle tolkningene av blekkflekker, og som sier mer om personen som tolker bildet enn om bildet i seg), hvor virkeligheten, ens egne Som betrakter blir man invitert med på oppdagelsesferd i de tre forskjellige kunstnernes arbeider, og forhåpentligvis vekker arbeidene vår forestillingsevne på nye og annerledes måter. Ingen betrakter vil heller oppleve arbeidenes innhold og betydninger på samme vis, de vil heller fungere som en type individuelle Rorschach-tester, (testen hvor man studerer de individuelle tolkningene av blekkflekker, og som sier mer om personen som tolker bildet enn om bildet i seg), hvor virkeligheten, ens egne tidligere erfaringer og drømmer kan få fritt spillerom til sammen å danne verkenes betydninger. Power Ekroth, september 2013 |
Thurfjells arbeider varierer mellom mange forskjellige medium, fra akvareller til lyd, lysinstallasjon, skulptur, modellmakeri, fotografi og tekst. Ofte korresponderer det visuelle språket med en undertekst, synlig eller ei, som sammen danner en ganske kompleks struktur. Dette i en helhet hvor lesbarheten fremstår først etter en stund. Denne narrative strukturen, som nødvendigvis ikke følger regelen om at etter A skjer B, og etter dette C og D, skaper en dynamikk som medvirker til en fasinasjon som igjen danner verkenes kraftfelt. Selv mener han at han ser sine arbeid som en type metaforer for hendelser og fortellinger, som «buljongterninger hvor en historie er fanget inn og kokt ned til et konsentrert verk». Her behandles alvorlige ting og følelser, som tap av en elskede i både Thurfjells arbeider varierer mellom mange forskjellige medium, fra akvareller til lyd, lysinstallasjon, skulptur, modellmakeri, fotografi og tekst. Ofte korresponderer det visuelle språket med en undertekst, synlig eller ei, som sammen danner en ganske kompleks struktur. Dette i en helhet hvor lesbarheten fremstår først etter en stund. Denne narrative strukturen, som nødvendigvis ikke følger regelen om at etter A skjer B, og etter dette C og D, skaper en dynamikk som medvirker til en fasinasjon som igjen danner verkenes kraftfelt. Selv mener han at han ser sine arbeid som en type metaforer for hendelser og fortellinger, som «buljongterninger hvor en historie er fanget inn og kokt ned til et konsentrert verk». Her behandles alvorlige ting og følelser, som tap av en elskede i både Untitled, 2004, og Ghosts, 2011.
Thurfjell sier selv om Untitled i sin bok publisert 2013: Tavlan är av den typ där man fäster plastbokstäver på en ribbad yta, och jag associerade direkt till brevinkasten i min barndoms trappuppgång. Jag mindes att när den gamla frun på nedre botten flyttat, och hyresvärden bytt ut hennes namn på dörren så syntes det ändå som en skugga under den nya hyresgästens namn. Bokstäverna hade suttit så länge att de präntats in i skyltytan. Materialet gav mig förutsättningar att fysiskt beskriva förgången tid i text. […] [Jag använde mig av de] till synes fruktlösa försöken att komma vidare från den relation som nyligen avslutats som uppfyllde mitt liv. Jag formulerade texten som ett brev till den person som orsakat sorgen. Ett brev som sedan fått utstå så mycket åverkan och tid att det mesta av förtvivlan, likt bokstäverna på skylten, till slut fallit bort och efterlämnat någon form av positiv konklusion. |
